Livets kretsløp.
Det er lenge siden jeg skrev noe her. Mye har skjedd. Veldig mye.
Jeg har innsett at jeg begynner å bli voksen. Jeg vokser. Jeg og alle som lever, lever et til år. Jeg innså dette etter flere hendelser, men hovedsaklig to.
Det første var at en jeg har gått i klasse med valgte å forlate plassen sin hos oss levende. Personen var en markert person - en som ble lagt merke til. Personen var en sterk person, og vil være en person som blir husket. Jeg ble veldig overrasket over dette, da personen alltid var så sterk, kjempet alltid, gav aldri opp en kamp, hadde alltid et smil på lur.
Jeg har aldri mistet noen som sto nær meg. Dette må være det dødsfallet av en person som jeg har tilbringt mest tid med. Jeg har for eksempel mistet farfar og farmor, men jeg var så liten - at jeg ikke har noen minner om dem. Men dette var en person jeg hadde delt klasserom og delt gang med i flere år. Minner jeg har i hukommelsen. Et stort tap. Og en stor sorg.
Det som slår meg er at når man blir eldre, faller flere og flere fra. Om ti år har jeg nok opplevd at flere jeg en gang kjente har forsvunnet fra jordens overflate. Dette gjør meg rett og slett redd. Jeg liker ikke tanken på å miste flere og flere mens jeg fortsetter å leve. Men dette er noe man ikke kan kontrollere, livet går sin gang - det er det begrepet jeg begynner å forstå.
Jeg har en evne til empati som til tider er ukontrollerbar, jeg kan gåte tåre etter tåre til det blir en foss - for en jeg er glad i, fordi den personen har mistet noen som var viktig og nær for dem. Selv om jeg ikke akkurat nå forstår hvordan det var å miste den personen,vil jeg mest sannsynlig oppleve det. Men akkurat nå, nåtid, setter jeg automatisk megselv inn i hva de pårørende går igjennom og jeg sørger med dem. Slike ting påvirker meg mye mer enn hva man skulle tro.
En stor sorg var det når en barndomsbestevenninne og hennes familie mistet sin kjære stefar, far og sjelevenn. Jeg tilbringte så mye tid med henne og var glad i både henne og familien. At den utrolig flotte familien, de gode menneskene som kun fortjener det beste, skal miste noen så betydningsfull og elsket - er bare urettferdig. Det er så urettferdig at nesten et halvt år etter at det skjedde, begynner jeg å gråte. Det skulle aldri ha skjedd. Det er så urettferdig. Det er så urettferdig. Å stå i deres sko og skulle fortsette livet foruten, det krever styrke. Og det er noe jeg alltid vil beundre.
Livet er ikke rettferdig. Det er noe jeg akkurat har lært. Livet er ikke rettferdig.
Den andre tingen er at en av mine aller beste venninner venter barn. Det er ikke alle som er klare for å bli foreldre i denne alderen, jeg er definitivt ikke klar - av flere grunner. Det er rart, når du vet så godt hva du ville ha gjort i den samme situasjonen og noen du identifiserer deg så mye med som en god venn, når den personen gjør det motsatte av det du ville ha valgt, så blir man kanskje litt overrasket/satt ut. Men i ettertid, når alt har sunket inn så er jeg utrolig glad på deres vegne og jeg gleder meg skikkelig til den lille kommer ut av “hula si”. Jeg tror det kommer til å være en stor opplevelse, selvfølgelig det største som vil skje i deres liv, men i mitt 19årige liv så langt - tror jeg at det kommer til å være det største som har skjedd i mitt liv også. Det føles godt at det kommer nytt liv i verden. Spesielt den som kommer i februar <3 Takk Trude og Jonas for at dere har gitt meg noe jeg kan se fram til.
Det er så rart, hvordan personer forsvinner fra denne verden - og nye kommer til. Det er vel livets kretsløp. Men det er rart. For nå føler jeg at jeg også har opplevd det.
Skrevet i Ukategorisert | 1 kommentar »
